Det var en gang en glad og munter liten pike som het rødhette. Navnet hadde hun fått fra sin røde hette.
En vakker sommerdag gav mammaen til Rødhette henne en kurv med brownies, som skulle leveres til bestemor i andre enden av skogen. Hun måtte følge stien, passe seg for ulven, og for all del ikke spise browniesene, de var bestemormat.
Rødhette nikket smilende og hoppet enda muntrere enn før inn i skogen. Da hun var nesten halvveis, ca. 5 minutter senere, var hun så sulten at hun nesten datt i hop! Hun snek hånda si oppi bestemors kakekurv og dro ut en av de smaksduftende browniesene. Men æsj, tenkte hun etter den første biten, de smakte rart. Hun kastet browniesen på bakken og gav seg videre.
En liten stund senere kom ulven lurende. Han hadde spist en sebra i går og hadde blitt så mett at han hadde sovnet og forsovet seg. Men nå var han sulten igjen, og Rødhette var sporløst forsvunnet (hvis vi ser vekk fra stien)! Men, ayayay, jammen lå det ikke en brownie på bakken foran ham. Han plukket den opp og åt den. Og for en smak, det var som om regnbuen falt fra himmelen og snurret rundt ham i en tornado av alle verdens farger!
I mellomtiden hadde lille Rødhette kommet seg trygt bort til bestemor. Der hadde hun fått all slags god mat, og masser av andre gode kaker som bestemor hadde bakt selv. Derfor skulle bestemor få bake bursdagskake i år, ikke mamma. Men nå var veslejenta på vei hjem. Hun gikk og hun gikk, til hun omsider kom tilbake der hun hadde stoppet på veien bort. Nå måtte hun så fryktelig på do! Så lille Rødhette dro ned buksa og satte stompen utfor en busk. Hun klemte ut en skikkelig sværing, men den satt liksom fast. Plutselig reiste busken seg og vrælte: ?Wwraaaawr!!!? skrek den. Det var ulven, med munnen vid åpen og tennene mot jenta! Lille Rødhette hylte, bæsjen føyk ut med et plopps og rett inn i ulvens munn! Hun dro opp buksa, uten å tørke seg, og løp for harde livet hjem igjen til mammaen sin, mens ulven satt igjen og brekte seg.